CPHFW sett fra sidelinjen

Turen til København ble på sparket. To dager etter at familieturen til Spania var over satte jeg meg på flyet. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle nedover denne sommeren, men så kom det flere invitasjoner jeg rett og slett ikke klarte å motstå.

Første dag startet med et event hvor jeg fikk møte flere av de andre talentene i Avtajeva, en skikkelig god gjeng som nærmest ble limt sammen resten av uken. Deretter hoppet vi på syklene (og jeg fikk full forståelse for hvorfor de lokale frustrerer seg over turister som roter til rushtrafikken) og satte kursen mot den første visningen under CPHFW: OpéraSPORT.

Jeg hadde mildt sagt FOMO etter fjorårets moteuke, og var derfor ekstra spent på hva Awa og Stephanie hadde laget denne sesongen. “Growth” ble en verdig åpning på uken, presentert i strålende solskinn i vakre Carl Jacobsens Have. Visningen var en av de jeg hadde gledet meg mest til, men det mest bemerkelsesverdige var likevel at Awa Malina hadde født sønnen sin bare dagen før.

Kolleksjonen bestod av lyse fargetoner, transparente lag, blonder og lekne elementer, fra sporty innslag som New Balance-sko og tekniske stoffvalg til feminine detaljer duoen er så gode på.

Neste stopp var Stem, som bød på en helt annen energi. I et industrielt varehus satt et team på rekke og sydde sammen ødelagte T-skjorter gjester hadde tatt med seg (glemte å ta med min), samtidig som modellene gikk rundt dem. Alle plaggene i kolleksjonen ble skapt av eksisterende restmaterialer, noe som gjorde reparasjonen til en naturlig del av presentasjonen.

Dagen ble avsluttet hos “Newtalent” Taus, en personlig favoritt, som også skilte seg ut. I presentasjonsformatet poserte modellene dramatisk foran glitterfylte snegleskjell. Til tross for de kunstneriske omgivelsene var det plaggene som virkelig fanget oppmerksomheten. Den første looken ga med umiddelbart assosiasjoner til Dilara Findikoglu, et kompliment av høyeste grad. Stylingen av Louise Borchers var også svært gjennomført, med strømper tvunnet og klippet rundt skoene og Pandora-smykker utenom det vanlige.

Som hovedsponsor var Pandora også godt representert i kolleksjonen. “Juho”-vesken var dekket av en blanding av smykker og ringer, mens en av modellene bar en oversized trenchcoat, buttoned to the TOP (iykyk), med øredobber sydd direkte inn i kragen som en slags smykkeapplikasjon.

Min favorittlook var derimot noe som stod i stor kontrast til fjorårets “sommerlige” presentasjon. En skulpturell overdel med et print som kan minne om gammel tapet, dekorative knapper og en matchende capribukse i samme farge.

Dag to startet på Refshaleølen, hvor både The Royal Danish Academy og SAFD (Scandinavian Academy of Fashion Design) presenterte studentkolleksjonene sine i rå industrielle omgivelser. Jeg elsker å dra på studentvisningene. Det er noe ekstra gøy med å se hva unge designere gjør når de fortsatt har friheten til å eksperimentere, uten å måtte ta like mye hensyn til det kommersielle. 

Etter både en båttur og en Uber rakk vi akkurat MKDT Studio idet den første looken kom ut i hagen. Modellene kom i en tydelig fargerekkefølge, først de kledd i hvitt, deretter beige og grått, før det hele endte i sort. I likhet med OpéraSPORT dukket det også opp blomster på modellene, men her i en langt mindre dramatisk versjon.

Paolina Russo avsluttet dagen med en visning som var gøy, men også mildt sagt kaotisk. Dagen før hadde de endret billettene fra kun inviterte til å åpne showet for publikum, det merket man. Etter at teamet omsider hadde klart å skape nok plass utenfor lokalet, kom modellene ut i fargerike og gøyale looks - flere på skateboard. Blant modellene var også Ella Emhoff, Kamala Harris’ stedatter, mens digre statement-smykkene fra Tétier var kanskje det som skilte seg aller mest ut.

Hos Henrik Vibskov ble motevisningen flettet sammen med en kunstnerisk performance, med noe så hverdagslig som lotion som utgangspunkt. Mønstre og print ble mikset på kryss og tvers, silkeskjerf ble stylet på lekne måter og mange modeller hadde “ikke-brillene” balansert helt ytterst på nesetippen.

Den siste dagen startet med I.AM.ISIGO (tidligere vinner av Zalando Visionary Award) og en ganske annerledes presentasjon enn resten av uken. Modellene beveget seg gjennom en installasjon iført skulpturelle plagg og masse teksturer, blant annet laget av bananfibre. 

Solitude Studios tok oss med til Helligåndskirken. En av få ganger du får meg til å møte opp i kirken er tydeligvis for et moteshow. Skuldre og knær, derimot? På display. Med et vakkert soundtrack, naturlig sollys og kalkdekkede gulv åpnet en av mine favorittmodeller, Irina Frankild, visningen i en skulpturell kjole. Så kom modellene ut i platåsko, intrikate blonder, eksperimentelle silhuetter, mini-shorts, unike lommer og kontrastkanter mot transparente materialer. Det var så Ghesquière-coded, på best mulig måte. Uten tvil en av de sterkeste visningene under CPHFW.

Etter visningen løp jeg bort til Maria Torquato, som også gikk showet. Vi ble kjent under CPHFW i fjor, og hun er alltid en av dem jeg gleder meg til å se på gatene hver sesong.

Siste stopp var Collina Strada, kanskje den visningen jeg hadde gledet meg aller mest til. Det New York-baserte merket var årets internasjonale gjest og faktisk grunnen til at jeg endte opp med å forlenge turen med to dager, etter at de tilbød seg å kle meg til visningen.

Operaparken var den perfekte lokasjonen for Collina Strada og “Delirium in Bloom”, sponset av The Climate Pledge. Alle looks var laget av rester fra studioets tidligere kolleksjoner, og de myke pastelltonene ble kombinert med alt fra ulike teksturer og lag på lag til fascinerende og uventede måter å jobbe med stoffene på. Da vinden tok tak i tinseltrådene i håret på modellene så det nesten ut som de nettopp hadde kommet opp fra havet med sjøgress i håret.

Sokkene hadde fått en liten oppgradering og var byttet ut med open-toe-sokker, hvor min favoritt var et par laget av paljetter. To hunder fikk også sin egen tur på catwalken, mens den transparente “nakenkjolen” føltes veldig riktig for øyeblikket, i en tid hvor stadig flere designere beveger seg mot tynne og transparente materialer.

Og med det var jeg veldig glad for at jeg bestemte meg for å bli de to ekstra dagene.